Annonse

Saints Row

Generisk åpen verden-spill som har vasket munnen med såpe.

Saints Row

Generisk åpen verden-spill som har vasket munnen med såpe.
14:54
18:27
Utvikler
Volition
Utgiver
Deep Silver
Slippdato
23. august 2022
Plattformer
PC, PS4, PS5, Xbox One, Xbox Series
Annonse
18:27
14:54

(PressFire.no): Det første «Saints Row»-spillet surfet hardt på «San Andreas»-bølgen da det ble lansert til Xbox 360 helt tilbake i 2006.

De senere spillene gikk mer i retning overdreven galskap, noe som kulminerte med det nærmest bombastiske «Saints Row 4» fra 2013.

Når utvikler Volition nå har bestemt seg for å restarte serien ni år senere, er det tonet ned en god del, både på humor og action.

Dette kunne fungert fint om det ble gjort riktig, men her er det mange skjær i sjøen.

«Tidsriktig»

Du er en del av en kompisgjeng som bor sammen i et kollektiv, og for å betale husleie og studielån, driver de med lyssky aktiviteter for de tre gjengene som styrer i den fiktive byen Santo Ileso, en lovløs lekegrind satt til det sørvestlige USA.

Disse ungdommene skal tydeligvis gjenspeile den typiske generasjon Z, og virker både hyggelige og oppegående, men illusjonen brister i det de bare bestemmer seg for å rane en bank for å kunne betale ned studielånet. Da ryker det jo også en håndfull sikkerhetsvakter, men hvem bryr seg om det.

Slik er det gjennom hele spillet. De spøker med hverandre og forteller – litt for stuerene – vitser, men tvert de står overfor utfordringer, kommer de fram til samme konklusjon:

«Vi får vel bare drepe alle sammen, da».

Det var allerede kjent at man i nye «Saints Row» ville følge mer med i tiden, men denne dissonansen mellom det «politisk korrekte» og den komplette forakten for menneskeliv blir litt for fremtredende gjennom hele spillet.

Ta for eksempel Trevor Phillips i «GTA 5». Han er så visst ingen kjernekar og scorer i bunn på alt av moral.

Likevel fungerer han fin-fint som spillets «gjør-alt-du-vil»-alibi, som kler et slikt åpen verden-spill, og måten det hele er bygd opp på, gjør at man faktisk kan få bittelitt sympati for ham gjennom spillets gang.

I «Saints Row» veksler det mellom feststemning og massedrap, men det fremstår verken elegant eller drøyt nok til at man føler noe enten den ene eller andre veien.

Rett og slett bare litt teit og forglemmelig.

Pliktløp

Byen består som sagt av tre gjenger, og kort tid ut i spillet, bestemmer kompisene seg for å starte sin egen, altså «The Saints». Målet er å knuse disse og ta over hele byen.

Dette gjøres gjennom hovedoppdrag og sideoppdrag, hvor sistnevnte i stor grad handler om å bygge opp imperiet ditt.

Imidlertid dreier det seg stort sett om å kjøre et sted og plaffe ned en haug med folk.

Noen høydepunkter er det, som for eksempel et ganske spektakulært togrøveri, men siden denne restarten toner ned serien, blir det liksom aldri den store berg-og-dal-baneturen som i for eksempel treeren eller fireren.

I neste avsnitt skal vi se på hvorfor det er et problem.

I sideoppdragene skal du blant annet sette opp forskjellige lyssky forretninger og må gjøre oppdrag for disse. Det kan for eksempel være et innkrevingsfirma der du tauer inn diverse gjenstander som biler, båter og våpenlaster, noe som naturligvis ikke går upåaktet hen, eller kvitte deg med biler lastet med lik for «vaskeriet» ditt.

Spillet har også en egen «etterlyst-app» der du kan ta på deg leiemorderoppdrag, og det er blant annet ting å ta bilder av og narkotika å finne.

Det står altså ikke egentlig på mengden innhold her, og innimellom kan det være litt gøy å holde på. Jeg skulle bare så gjerne ønsket at det hele var bedre utført.

Billig-billig-billig

For det tekniske gjør at «Saints Row» aldri blir skikkelig gøy.

Skytemekanismen er helt standard, men det er lite tyngde i våpnene, og det spiller ikke stor rolle hvilket du bruker. Den kunstige intelligensen er heller ikke den store, og etter å ha spilt noen timer, skjønner man kanskje hvorfor gjengen din er såpass likegyldig til dreping.

Det blir ren rutine.

Bilkjøringen er noe av det kjipeste jeg har vært borti i moderne tid. Den har aldri vært spesielt bra i «Saints Row», og den har ikke blitt det spøtt bedre. Det er nesten godt gjort å gjøre det så stivbent og generisk i 2022. Dette gjelder både kjørefølelsen og lyden fra bilene.

Og det er et reelt problem i et spill der du faktisk må tilbringe en god del tid bak rattet.

Det er litt gøy å knuse bilene med monstertruck, men det er det. Fysikken generelt virker lite gjennomarbeidet, enten man er på hjul eller til fots, og animasjonene tuller også en del.

Jeg opplevde også en hel del små bugs i løpet av min gjennomkjøring, som ikke akkurat hjelper på det generelle inntrykket.

Grafisk ser det helt ok ut, men ytelsen varierer, og det burde ikke være nødvendig.

Så hva sitter vi igjen med?

Et rimelig generisk åpen verden-spill som har vasket munnen med såpe, tonet ned galskapen og bringer til torgs spillmekanikker vi har sett 100 ganger før. Når det hele også er lite teknisk kompetent og plaget med flere bugs, kan man saktens lure på hva som egentlig var tanken her.

Å finne sin egen stil er ikke bare-bare, og slik «Saints Row» fremstår nå, er det egentlig bare en ganske ynkelig kopi av «GTA 5», som for øvrig er et solid spill den dag i dag.

Denne artikkelen er skrevet av vår satire-konsulent Segata Satiro, og følgelig bare bambus.
Se alle podcaster på Podcast-sidene.
Les alle våre «Den gangen da...»-tekster på undersiden her, eller se andre retrosaker her.
Les mer om spillrelaterte ting som skjer i Norge på vår underside her.
Les mer om e-sport og konkurransespilling på vår underside her.
Les flere meninger på vår samleside her.
Mer om:
No items found.
Hei! Vi trenger din hjelp - om du liker å lese spillstoffet vårt her, vurder gjerne å hjelpe oss direkte på Patreon, så kan vi fortsette med det. Takk <3
Oppsummering
Positivt
Av og til er det gøy å lage kaos, og spillets radiokanaler har en del kul musikk.
Negativt
Dissonansen mellom «politisk korrekthet» og massedrap blir bare teit, og sammen med haltende teknikk og rutinepregede oppdrag, blir det en forglemmelig opplevelse.
Skjermbilder (klikk for større)
No items found.
Generisk åpen verden-spill som har vasket munnen med såpe.
Saints Row
Martin Gramnæs

(PressFire.no): Det første «Saints Row»-spillet surfet hardt på «San Andreas»-bølgen da det ble lansert til Xbox 360 helt tilbake i 2006.

De senere spillene gikk mer i retning overdreven galskap, noe som kulminerte med det nærmest bombastiske «Saints Row 4» fra 2013.

Når utvikler Volition nå har bestemt seg for å restarte serien ni år senere, er det tonet ned en god del, både på humor og action.

Dette kunne fungert fint om det ble gjort riktig, men her er det mange skjær i sjøen.

«Tidsriktig»

Du er en del av en kompisgjeng som bor sammen i et kollektiv, og for å betale husleie og studielån, driver de med lyssky aktiviteter for de tre gjengene som styrer i den fiktive byen Santo Ileso, en lovløs lekegrind satt til det sørvestlige USA.

Disse ungdommene skal tydeligvis gjenspeile den typiske generasjon Z, og virker både hyggelige og oppegående, men illusjonen brister i det de bare bestemmer seg for å rane en bank for å kunne betale ned studielånet. Da ryker det jo også en håndfull sikkerhetsvakter, men hvem bryr seg om det.

Slik er det gjennom hele spillet. De spøker med hverandre og forteller – litt for stuerene – vitser, men tvert de står overfor utfordringer, kommer de fram til samme konklusjon:

«Vi får vel bare drepe alle sammen, da».

Det var allerede kjent at man i nye «Saints Row» ville følge mer med i tiden, men denne dissonansen mellom det «politisk korrekte» og den komplette forakten for menneskeliv blir litt for fremtredende gjennom hele spillet.

Ta for eksempel Trevor Phillips i «GTA 5». Han er så visst ingen kjernekar og scorer i bunn på alt av moral.

Likevel fungerer han fin-fint som spillets «gjør-alt-du-vil»-alibi, som kler et slikt åpen verden-spill, og måten det hele er bygd opp på, gjør at man faktisk kan få bittelitt sympati for ham gjennom spillets gang.

I «Saints Row» veksler det mellom feststemning og massedrap, men det fremstår verken elegant eller drøyt nok til at man føler noe enten den ene eller andre veien.

Rett og slett bare litt teit og forglemmelig.

Pliktløp

Byen består som sagt av tre gjenger, og kort tid ut i spillet, bestemmer kompisene seg for å starte sin egen, altså «The Saints». Målet er å knuse disse og ta over hele byen.

Dette gjøres gjennom hovedoppdrag og sideoppdrag, hvor sistnevnte i stor grad handler om å bygge opp imperiet ditt.

Imidlertid dreier det seg stort sett om å kjøre et sted og plaffe ned en haug med folk.

Noen høydepunkter er det, som for eksempel et ganske spektakulært togrøveri, men siden denne restarten toner ned serien, blir det liksom aldri den store berg-og-dal-baneturen som i for eksempel treeren eller fireren.

I neste avsnitt skal vi se på hvorfor det er et problem.

I sideoppdragene skal du blant annet sette opp forskjellige lyssky forretninger og må gjøre oppdrag for disse. Det kan for eksempel være et innkrevingsfirma der du tauer inn diverse gjenstander som biler, båter og våpenlaster, noe som naturligvis ikke går upåaktet hen, eller kvitte deg med biler lastet med lik for «vaskeriet» ditt.

Spillet har også en egen «etterlyst-app» der du kan ta på deg leiemorderoppdrag, og det er blant annet ting å ta bilder av og narkotika å finne.

Det står altså ikke egentlig på mengden innhold her, og innimellom kan det være litt gøy å holde på. Jeg skulle bare så gjerne ønsket at det hele var bedre utført.

Billig-billig-billig

For det tekniske gjør at «Saints Row» aldri blir skikkelig gøy.

Skytemekanismen er helt standard, men det er lite tyngde i våpnene, og det spiller ikke stor rolle hvilket du bruker. Den kunstige intelligensen er heller ikke den store, og etter å ha spilt noen timer, skjønner man kanskje hvorfor gjengen din er såpass likegyldig til dreping.

Det blir ren rutine.

Bilkjøringen er noe av det kjipeste jeg har vært borti i moderne tid. Den har aldri vært spesielt bra i «Saints Row», og den har ikke blitt det spøtt bedre. Det er nesten godt gjort å gjøre det så stivbent og generisk i 2022. Dette gjelder både kjørefølelsen og lyden fra bilene.

Og det er et reelt problem i et spill der du faktisk må tilbringe en god del tid bak rattet.

Det er litt gøy å knuse bilene med monstertruck, men det er det. Fysikken generelt virker lite gjennomarbeidet, enten man er på hjul eller til fots, og animasjonene tuller også en del.

Jeg opplevde også en hel del små bugs i løpet av min gjennomkjøring, som ikke akkurat hjelper på det generelle inntrykket.

Grafisk ser det helt ok ut, men ytelsen varierer, og det burde ikke være nødvendig.

Så hva sitter vi igjen med?

Et rimelig generisk åpen verden-spill som har vasket munnen med såpe, tonet ned galskapen og bringer til torgs spillmekanikker vi har sett 100 ganger før. Når det hele også er lite teknisk kompetent og plaget med flere bugs, kan man saktens lure på hva som egentlig var tanken her.

Å finne sin egen stil er ikke bare-bare, og slik «Saints Row» fremstår nå, er det egentlig bare en ganske ynkelig kopi av «GTA 5», som for øvrig er et solid spill den dag i dag.

Annonse
Publisert 
Andre artikler om emnet
No items found.
Andre artikler

Saints Row

Positivt
Av og til er det gøy å lage kaos, og spillets radiokanaler har en del kul musikk.
Negativt
Dissonansen mellom «politisk korrekthet» og massedrap blir bare teit, og sammen med haltende teknikk og rutinepregede oppdrag, blir det en forglemmelig opplevelse.
Annonse
Ansvarlig redaktør: Jarle Hrafn Grindhaug
Redaksjonssjef: Erik Fossum
Salg/Sales: sales@pressfire.no
dark mode